Ta “stirrå” tilbake

Nok en gang stas å komme på trykk i Stavanger Aftenblad. Mange gode tilbakemeldinger og jeg håper jeg kan inspirere flere til å logge av innimellom, særlig når man er sammen med andre.

Her er innlegget  – http://www.aftenbladet.no/meninger/Ta-stirra-tilbake-3125817.html

Kommunikasjonssamfunnet:

Ta «stirrå» tilbake!

«Å ha stirrå» har fått en ny betydning. «Stirrå» er ikke lenger å ha time out, pause, totalt frakoblet og fjern, i ett med øyeblikket.AV:beate vigdelkittelsenRennesøy

Publisert: 19 februar 2013 23:17Oppdatert: 19 februar 2013 23:17

JEG KAN IKKE HUSKE sist jeg så noen stirre ut i luften, helt avslappet, drømmende, undrende, helt uten mål og mening. Jeg kan huske at jeg så en bussjåfør som hadde noen minutter til overs og satt på trappa og slappet av, stirrende ned i hånda. Jeg kan huske en mamma som satt på benken på lekeplassen og stirret ned i hånda, mens barna svirret rundt henne, lekende, undrende. Jeg kan huske en kollega som satt ved lunsjbordet med gaffelen i den ene hånda og blikket i den andre, med kollegene sine rundt seg.

Synet møter meg overalt, for denne smarte innretningen som har blitt nærmest en forlengelse av kroppen vår, den kan brukes nettopp overalt, og det er nesten som at folk tror at dersom den ikke stirres på og fikles med så går den i oppløsning. Hva er det som skjer egentlig?

Vi har alltid speilet oss i andre, men det blir ekstremsport når man ikke får pauser fra det.

Når stirret du ut i luften sist? Når nøt du forrige gang et lite eller langt friminutt, en tidslomme mellom slagene? Hvorfor fylles hvert lille sekund av flimrende bilder, meldinger, nyheter? Og hva mister vi på veien?

Jeg er redd altfor mange vil miste balansen og bakkekontakten. Vi mister den livgivende kontakten med oss selv og de som er nær oss. For vi tror at vi klarer å ha en splittet oppmerksomhet, slik at vi ikke går glipp av noe, slik at vi er oppdatert og ikke kan beskyldes for og ikke henge med.

«Hvorfor fylles hvert lille sekund av flimrende bilder, meldinger, nyheter? Og hva mister vi på veien?» spør Beate Vigdel Kittelsen.FOTO:Scanpix

Det er jo helt hysterisk, vi sluker det og virvles inn i det og glemmer å være til stede. Vi fjerner oss fra det som skjer, fordi at vi hele tiden må fortelle, via en tweet, en post eller et bilde, hva som skjer. Vi opplever det som skjer først når vi har fortalt alle «vennene» våre om det. Og verdien av det som skjer, settes av hvor mange «likes» det får.

Ikke misforstå meg, jeg synes medierevolusjonen vi står midt oppi er fantastisk, og det kommer til å bli enda bedre. Men å være pålogget til enhver tid er misbruk av tiden vår. Tiden som skal rekke til så mye, og som bør brukes med omhu. Det som skjer nå, er at det alltid er tid for å være pålogget. Og det er en karusell som det er krevende å hoppe av. For hodet og kroppen vil ha mer når karusellen først er i gang.

DET SNAKKES LITE om mediediett ennå, men snart kommer mange til å jobbe hardt med å etablere en mediediett, eventuelt betale i dyre dommer for å få en tilpasset mediediett, slik at de finner en balanse og ikke brenner seg ut (hvis de ikke allerede har gjort det). For ved å være pålogget hele tiden får ikke hodet slappet av, og det merker kroppen også. Alt med måte. Du lurer deg selv hvis du slenger deg på sofaen med nettbrettet for å slappe av. For mange av oss er det slik at kroppen, som egentlig trenger å være i aktivitet, blir lurt av hjernen, som trenger å slappe av, og som overbeviser kroppen om at det må den også gjøre (ergo virker det fornuftig å slenge seg på sofaen). Men hjernen får langt i fra slappe av når du surfer rundt i den virtuelle verden. Det går ikke i lengden.

SOM SMÅBARNSFORELDER gleder jeg meg med barna mine når vi leser, hører og lager musikk, spiller spill og tegner, både på nett og uten nett. Men jeg er opptatt av at alt har sin tid, og at det må være en god balanse i hvordan vi omgår, ikke bare nettbrett og spillkonsoller, men i alt vi omgås (det er ikke sunt kun å sitte med nesa nedgravd i en bok heller). Barna mine er så små ennå at de ikke har sine egne dingser, og nå lurer jeg på hvordan det skal gå dersom de skal ha med seg dingsen sin over alt, slik som vi har. Jeg ser for meg barn som ikke finner noen friarena, en arena for seg selv, men som konstant er i den virtuelle skolegården, eller i kjellerstua til vennene, eller surfende rundt på det store internetthavet.

Nyt tidslommene, la tankene vandre og få tid til å kjenne etter hva du vil, hvem du er.

Det er et kjent faktum at vi bruker de sosiale mediene for å vise hvem vi er og måle oss med andre, for å mene og for å få oppmerksomhet. Hvordan skal barn og ungdom utvikle seg til å bli trygge og frie i seg selv når de ikke får anledning til å oppdage sin egen klang, men kun baserer seg på de andres? Vi har alltid speilet oss i andre, men det blir ekstremsport når man ikke får pauser fra det. Vi må lære barna våre hvorfor pauser er nødvendige, vise dem hvor gode pausene er og hjelpe dem å finne balansen.

HVORFOR TROR JEG mange vil ende på mediediett? Jo, for når man ikke har balanse, tipper det over (bokstavelig talt). For mange ender det med at man brenner seg ut. Vi mister kontroll, og angsten tar taket. Når vi ikke tar vare på oss selv ved å være, ikke konstant gjøre, ved hele tiden å være på farten og ikke ta vare på øyeblikket, da oppstår en konflikt i oss som skaper uro og rastløshet. Da har vi ikke tid til å stirre ut i luften, til å undre oss. Vi bare scroller oss hastig gjennom dagene, gjennom livet.

Hvorfor bryr jeg meg? Jo, fordi at selv om jeg er på karusellen og nå er på en befriende, men til tider krevende mediediett, så vil jeg ikke at barna mine skal miste balansen før de vet hvordan de skal finne den. Og da må alle forbildene deres tenke litt over om de er i balanse eller ikke. Vi har et felles ansvar for å skape rom for både det ene og det andre, vi klarer oss ikke uten noen av dem. Ja takk, begge deler som Ole Brum sier. Jeg håper at barna våre klarer å gjøre dette her litt mer stilig enn det vi klarer, for det er ikke særlig sexy å haste av sted, stirrende ned i hånda si og bare være halvt tilstede der man er, sammen med dem som også er der.

SÅ, FOR Å AVSLUTTET der jeg startet: Ta tilbake «stirrå»! Nyt tidslommene, la tankene vandre og få tid til å kjenne etter hva du vil, hvem du er. Kjør karusell, ha sukkerspinn i håret, men vit hvor stoppknappen er. Alt med måte høres umåtelig kjedelig ut, men det er akkurat som tran, umåtelig godt for oss.

Ny vår

2 år etter at jeg tok en pause fra mitt digitale engasjement er jeg klar til å starte igjen. Jeg tok en pause fordi jeg ikke klarte å holde balansen godt nok, nå vil jeg prøve igjen, det kjennes bra.

Jeg har hatt et nytt innlegg i Stavanger Aftenblad og har fått veldig mye positive tilbakemeldinger på dette. Jeg skriver om det samme nå som for 2 år siden og opplever at mange synes dette er viktig. Se egen post.

Ok, jeg er igang igjen, men gjør det kort idag, for Carnivale, mann og myk sofa venter. Det er søndag, ny uke venter og jeg skal ikke bruke de siste timene i uka på nettet. Det er en del av min mediediett, som skal hjelpe meg å holde balansen

Rolighetsteorien

…något så enkelt som glädje är det absolut lättaste sättet att få människor att ändra på sig…

Her er det mye å lære for noen og enhver – http://www.rolighetsteorin.se/ - ta en titt!

Barnevennlige iPad og iPhone

Jeg sendte følgende kronikk til Stavanger Aftenblad og fikk helsides innlegg i lørdagens avis! Stor stas Og etter innlegget ringte TV Vest og ville lage et innslag med oss. Etter en dags betenkningstid hoppet vi på karusellen og resultatet kan du se her – www.tvvest.no (søk på iPad øverst i høyre hjørne

Og ballen ruller videre – bibliotekaren på Rennesøy folkebibliotek har et smittende engasjement og vi skal arrangere temadag om “Leseropplevelser for barn på gamle og nye medier”.

Her er innlegget i Stavanger Aftenblad:

Barnevennlige iPad og iPhone
Digitale verktøy som en naturlig del av hverdagen for barna

iPad og iPhone er så intuitive å bruke at selv de aller minste kan ha glede og nytte av dem. Ved å la barna ta del i den teknologiske utviklingen skaper vi digitalt trygge og kompetente fremtidige borgere. Og ved å starte tidlig får barna et sunt og balansert forhold til teknologien.

“Finna paidermæn” – iPad som leketøy

2-åringen henter iPad’en, setter seg ved kjøkkenbordet, låser den opp, peker seg frem til YouTube og sier “finna paidermæn”. Han navigerer så og si like fort og sikkert som jeg… Heldigvis kan han ikke skrive enda, for Spiderman på tøfler, t-skjorter og badebukser er noe helt annet enn Spiderman på YouTube – aldeles ikke for en 2-åring!

Det startet med Carl, en morsom applikasjon (app) med en figur som gjentar det du sier og ler når du kiler den, da han var 2,5 år. De to er gode kompiser, de ler og tøyser, roper og synger, og slåss litt. Carl og vennene hans er alle underholdende. 2-åringen veksler mellom Tom, Harry, Hippo, Roby, Larry og ikke minst Santa. Så landet vi i den fantastiske verdenen til Duck Duck Moose (utgivere av flere interaktive barnespill), først Itsy Bitsy Spider, så Wheels on the Bus, Old MacDonald (mammas favoritt)  og Fish School. Andre kjekke app’er er Peekaboo Barn, Kero, Fun Time, Animal Show, Postman Pat og Animatch. Alle lastes enkelt ned fra Apples App Store og mange av dem er gratis.

2-åringen elsker også å bruke taleopptaks-app’en. Han synger og snakker også sender vi opptaket til besteforeldre og onkler som blir veldig glade for de små lydsnuttene.

Siste ervervelse er Drawing Pad til iPad’en. Mamma har ikke hjerte til å kaste en eneste tegning. Bunkene kommer til å bli skyhøye, men nå blir de redusert fordi vi kan tegne på iPad’en i tillegg til i tegneboka. Her er tusj, maling, blyant, klistremerker m.m og man kan laste inn egne bilder og tegne på disse. Lett å bruke, lett å dele. Forleden tegnet vi et hus som brant, slik at brannbilen, som poden fikk på julaften, kunne slokke brannen. Vi visket bort flammene til stor fornøyelse for den store minsten. 

I tillegg til disse applikasjonene er både iPhone og iPad fulle av bilder og filmer av familien. 2-åringen elsker å se på filmer og bilder av det som han opplever. Han ler seg i hel av filmene av seg selv som baby, ustø og ropende, og det er bare noen pek unna, hvor som helst, når som helst.

Minstejenta, nå 8 mnd, ble introdusert til iPhonen en grytidlig morgen av en hysterisk trøtt mamma, slik at vi kunne stå opp 05.30 istedet for 05.00. Hun var 6 mnd og likte fiskene på Fish school-app’en kjempegodt. Den halvtimen gjorde underverker, men mamma forstod jo at dette ikke kunne fortsette, nå bruker vi den kun når vi er våkne. Vi gleder oss til å introdusere flere spill for henne, når hun er litt større.

iPad som visuell kommunikasjon

Jeg må innrømme at innimellom dukker tanken om at vi kanskje er for liberale med hensyn til hvordan vi eksponerer barna våre for denne teknologien, at de kanskje er for unge, særlig den minste. For å finne ut hva andre tenker om dette stilte jeg et spørsmål på quora.com (en tjeneste hvor virkelige mennesker, ikke en søkemotor, gir svar på søk/spørsmål som utføres) om hvorvidt barn kan være for unge til å bli eksponert for digitale medier. Svarene jeg fikk var varierte og veldig spennende.

En pappa fortalte om sønnen på 1 år som selv tok initiativ til å bruke iPhone’en som kommunikasjonsmiddel. De satt og pratet om bestefaren og plutselig plukket den lille opp iPhone’en, låste den opp og pekte seg frem til et bilde av bestefaren. De brukte den mye til å se på bilder, og ettåringen hadde lekt med den, men etter denne invitasjonen fra sønnen begynte de å ta bilder av hverdagslige ting som for eksempel mat og fikk dermed et kommunikasjonsmiddel nesten ett år før han begynte å kommunisere verbalt. Resultatet ble færre frustrasjoner fra sønnen fordi de ikke forstod hva han ville. De opplever ikke at språket hans er blitt hemmet av denne visuelle språktilnærmingen, han har nå et rikt vokabular.

Hvor tidlig kan barna starte?

De fleste som svarte på quora.com fortalte om positive opplevelser, noen fra barna var ett år, men flere mente også at man burde begynne tidligst ved 3 års alderen. Dette fordi bruk av tv og internett de første årene kan hindre språkutviklingen og utviklingen av sosiale egenskaper. Dette stemmer sikkert, men jeg kan ikke tro noe annet enn at det kun gjelder ved overeksponering. Balansert bruk gir enorm tilgang til utvikling og glede for både barn og voksne. Men jeg er dog ingen ekspert, bare en mamma med to sunne, flotte barn som får litt av alt og som jeg vil gi alle muligheter. Men som bevisst mamma passer jeg på at bøkene vi leser, lekene vil kjøper, maten vi spiser og app’ene vi bruker er trygge, gode og riktige for det nivået barna er på.

Hvor mye

Hvor mye er mye? Jeg opplever mange holdninger rundt tv, film og internettbruk som handler om at disse mediene brukes som barnevakt og at barna må ha begrensninger for bruken. Min erfaring er at tilgang gir balanse, fordi det blir en naturlig del av hverdagen. Det begrenser seg selv hvor mye tid til tv eller iPad man kan ha i hverdagen, uten at man må gjøre et nummer utav det overfor barnet. Som mange kanskje opplever, så gjør begrensninger at saken bare blir enda mer spennende, og viljen til å ville gjøre det øker hos barnet og det blir en konflikt. Ved å være engasjert og tilstede i det barnet gjør, enten det er tv, spill, puslespill, tannpuss, påkledning eller tegning, så blir det èn hverdagslig ting av mange.

Jeg har aldri hørt om foreldre som vil begrense tiden et barn bruker på å lese en bok, eller pusle for seg selv – dette sier noe om holdninger til gamle versus nye medier. Dessuten er det begrenset hvor lenge et barn kan holde på oppmerksomheten, uansett gjøremål, så jeg opplever at dette går av seg selv. Selvfølgelig skal man ikke sitte å se på at en aktivitet tar fullstendig overhånd, det er ikke sunt enten det gjelder barn eller voksne, men dette er en annen diskusjon.

En naturlig del av hverdagen

Barna elsker disse duppedingsene, den minste puster og peser, fekter og gliser når hun ser både iPad og iPhone. Den største bruker dem på en balansert måte, sammen med bøker, tv, puslespill, herjing, springing, dansing, tegning, kosing, bilkjøring osv.

Jeg gleder meg over at vi har ressurser til å la barna våre ta del i det digitale universet, for jeg er sikker på at det vil gjøre dem mer ressurssterke gjennom hele livet. Ved å la dette bli en naturlig del av hverdagen tror jeg de vil bruke det hensiktsmessig, selvfølgelig sammen med mamma og pappa til de er klare for å fly helt alene. Den digitale verdenen eksisterer sammen med den virkelige, da må bruken av den være oppdatert, trygg og balansert, for alle. Og det er aldri hverken for tidlig eller for sent å begynne!

Finna paidermæn

2-åringen henter iPad’en (Padden), setter seg ved kjøkkenbordet, låser den opp, peker seg frem til YouTube og sier “finna paidermæn”. Han navigerer så og si like fort og sikkert som jeg… Heldigvis kan han ikke skrive enda, for Spiderman på tøfler, t-skjorter og badebukser er noe helt annet enn Spiderman på YouTube – aldeles ikke for en 2-åring.

"nå ser an isje ingenting" sa den håpefulle da han la en puslebrikke over øynene til Carl

Det startet med Carl da han var 2,5 år. De to er gode kompiser, de ler og tøyser, roper og synger, og slåss litt. Carl og vennene hans er alle underholdende. 2-åringen veksler mellom Tom, Harry, Hippo, Roby, Larry og ikke minst Santa

Så landet vi i den fantastiske verdenen til Duck Duck Moose, først Itsy Bitsy Spider, så Wheels on the Bus, Old MacDonald (mammas favoritt og Fish School. Andre kjekke App’er er Peekaboo Barn, Kero, Fun Time, Animal Show, Postman Pat og Animatch.

2-åringen elsker også å bruke taleopptaks-app’en. Han synger og snakker også sender vi opptaket til besteforeldre og onkler som blir veldig glade for de små lydsnuttene.

Siste erhvervelse er Drawing Pad til Padden. Mamma har ikke hjerte til å kaste en eneste tegning. Bunkene kommer til å bli skyhøye, men nå blir de redusert fordi vi kan tegne på Padden i tillegg til i tegneboka Her er tusj, maling, blyant, klistremerker m.m og man kan laste inn egne bilder å tegne på disse. Lett å bruke, lett å dele. Idag tegnet vi et hus som brant, slik at brannbilen, som kom i hus på julaften, kunne slokke brannen. Vi visket bort flammene til stor fornøyelse for den store minsten

Minstejenta, nå 8 mnd, ble introdusert til iPhonen en grytidlig morgen av en jeg-gjør-alt-for-litt-ro-mamma, slik at vi kunne stå opp 05.30 istedet for 05.00. Hun var 6 mnd og likte fiskene på Fish school-app’en kjempegodt. Den halvtimen gjorde underverker, men mamma forstod jo at dette ikke kunne fortsette! Men det gjorde det, noen uker til… Nå bruker vi den kun i helvåken tilstand

Barna elsker disse duppedingsene, den minste puster og peser, fekter og gliser når hun ser både iPad og iPhone. Den største bruker dem på en balansert måte, sammen med bøker, tv, puslespill, herjing, springing, dansing, tegning, kosing, bilkjøring osv. Han elsker å se på filmer og bilder av det som han opplever. Han ler seg ihel av filmene av seg selv som baby, ustø og ropende, og det er bare noen pek unna, hvor som helst, når som helst.

En naturlig del av hverdagen
Jeg gleder meg over at vi har ressurser til å la barna våre ta del i det digitale universet, for jeg er sikker på at det vil gjøre dem mer ressurssterke i både oppvekst og som voksne. Ved å la dette bli en naturlig del av hverdagen tror jeg de vil bruke det hensiktsmessig, selvfølgelig sammen med mamma og pappa til de er klare for å fly helt alene. Den virtuelle verdenen er nå i symbiose med den virkelige, da må bruken av den være oppdatert, trygg og balansert, for alle. Og det er aldri hverken for tidlig eller for sent å begynne!

Vil så gjerne jobbe fokusert og sånn

From Flickr by Korim S. Loup

Jeg vil så gjerne jobbe fokusert, hensiktsmessig og effektivt, men med twitter-strømmen på er det vanskelig. Jeg innser at jeg må lære meg en ny måte å jobbe på. Fortsetter jeg som nå kneler både jeg og maskinen min. De to skjermene jeg kunne tenkt meg, i tillegg til de to jeg har, er det like greit at jeg ikke spør sjefen om å få, så har jeg ihvertfall en begrensing på hvor mange sider jeg kan se samtidig. Så hva er problemet?

1. Jeg har så mange vinduer og sider oppe samtidig at jeg mister oversikten
2. Jeg åpner så mange artikler, blogginnlegg eller diskusjoner at jeg blir utålmodig med det jeg gjør fordi jeg alltid “har noe jeg skulle ha lest”
3. Jeg får aldri lest alt jeg bokmerker, da måtte jeg jobbet hele døgnet
4. Oppmerksomhetsevnen min svinner hen fordi jeg hele tiden kaster et blikk på 2 forskjellige twitter-strømmer og blir distrahert
5. Evnen til å jobbe konsentrert med èn ting er blitt mindre, jeg kjeder meg fordi jeg har vent meg til å multitaske og -surfe
6. Jeg blir stresset og får dårlig samvittighet over alt jeg ikke rekker over. Også har jeg en ekkel følelse av at jeg går glipp av noe viktig
7. Jeg utsetter konkrete oppgaver fordi det stadig dukker opp noe interessant på Twitter

Ok, jeg tror jeg stopper der.

Så hva gjør jeg, er det av-knappen som må til? Eller må jeg bare venne meg til det og vente til jeg ikke legger merke til det lenger og tror jeg jobber effektivt?

Er det noen som kan dele nyttige, enkle råd om hvordan man jobber effektivt med Twitter-strømmen på? Kanskje vi kan lage en “best practise”-liste, til nytte og inspirasjon for flere.

Elvis lever!

Fra hjemmeside

Hjertet hans slår ikke, men han lever i alles minne og i manges hjerte.

Jeg gikk bak en Elvis-imitator fra Oslo S til Plaza en ettermiddag, jeg lurer på om det var Kjell Elvis. Uansett, han lignet veldig og det var det ikke bare jeg som syntes. Jeg opplevde å få være med på en liten sensasjon for det som skjedde var at alle, og da mener jeg alle, som gikk forbi ham reagerte.

Folk lyste opp og jeg hørte flere som sa “det er Elvis!”. De klarte ikke å la være å se og det skjønner jeg godt for det føltes nesten som en “nær Elvis opplevelse”. Alle som har gått fra Oslo S til Plaza vet hvor mye mennesker det er der, og ikke minst hvor mange forskjellige typer mennesker. Her var jeg vitne til at alt fra dressmenn til uteliggere ble dratt ut av virkeligheten og sugd inn i et øyeblikks opplevelse av noe stort – det var veldig fint å se!

Elvis lever, det er det ingen tvil om